Var veldig fin på det bildet til venstre, men har sånn greie at jeg kniper øynene igjen når folk kysser meg på kinnet, haha!

Idag var en tøff dag i retten, en virkelig tøff dag i retten. Obduksjonsrapportene har startet, det skal nå gå gjennom hvordan 69 engler ble brått revet fra oss. Idag var det også Sondre og Mona sin tur, det var demmes rapport som ble lest opp idag. Det var så vondt å sitte å høre på det, det var så vondt å få bekreftelse at de virkelig er borte, de kommer ikke igjen. Så ser du da denne mannen, han sitter der å ikke viser en eneste følelse, han bare følger med. Jeg kunne gjerne skrevet en hel bok om hvor mye jeg hater han, hater han for alt han har gjort. Men det hjelper ikke meg på noen måter. Jeg har prøvd å legge all fokus bort fra han, ikke tenke på han, men det er umulig. Denne mannen prøvde å drepe meg og mange andre, og han drepe mange. Det er ikke noe man bare kan glemme, uansett hvor mye man ønsker. Men jeg skal prøve å ha det største fokuset på alle som ble revet vekk den dagen. Savnet etter dem er så stort, du savner noen du aldri blir å se igjen. Du blir å savne den personen så lenge du lever, for du får ikke sett den igjen. Savnet jeg har etter Sondre er stort, jeg kan ikke sette ord på hvor mye jeg savner han. Savner smilet, latteren, humoren, være med han, jeg savner rett og slett alt med den gutten der. Mona var også en herlig jente, hun var alltid glad og smilte som bare det. Det var det hun og Sondre virkelig hadde til felles, begge var noen skikkelig solstårler. Ikke rart de ble gode venner de dagene vi fikk på utøya. 

Sondre og Mona, we'll never forget you

Må si jeg ble utrolig rørt når jeg våknet opp idag å skrudde på tven. Hele 40 000 hadde stilt opp for å gå i rosetog og synge, herlig! Den støtten det norske folk gir oss som opplevde 22.07 er helt utrolig, og den hjelper utrolig mye. Det varmet hele hjertet mitt å se det som foregikk i Oslo og andre steder i landet vårt. Vi nordmenn har virkelig vist resten av verden hvordan man takler terror, virkelig. Tusen takk til alle der ute som er med på å støtte å hjelpe oss, det betyr så utrolig mye. 

Var noen av dere med på å gå i toget i Oslo eller andre steder?

Hei alle søte små! denne helgen skulle egentlig bare gå på å slappe av etter en tung uke. Men det endte opp med at jeg og Marte dro ut for å ha det gøy istedenfor.  Det som klarte å skje da var at mobilen min ble ødelagt og skoa ble borte. Heldigvis fant jeg skoene mine igjen, og mobilen TROR jeg kommer til å funke igjen nå. Idag skal jeg bare slappe av å lade helt opp imorgen, da starter resten av delen av utøya forklaringa som ikke ble ferdig sist. Når denne dagen er ferdig skal jeg ikke i retten før 4 Mai, skal bli godt med en lang pause. 

Hva gjorde dere i helgen ?

Da jeg ikke kom på noe passende å ha som overskrift så slo jeg til den kreative siden min. Idag har jeg og Victoria bare slappet av på hotellet. Hun sluttet tidligere på skolen, så da tok hun turen innom meg. Idag har jeg fått shoppa litt, noe som fikk humøret til å stige til topp. Etterpå skal jeg og mamma bruke vår siste dag i drammen denna uka på å shoppe litt, gleder meg. Er ALLTID koselig å shoppe med foreldre, for da er det ikke dine penger som svir bort, love it. 

Topp - Carlings, Genser - Vera moda, Bh - Cubus

Vi er ganske søte som dere ser. 

Hva skal dere idag?

De to siste dagene nå har jeg gått mye tidligere, jeg har rett og slett ikke klart å sitte der ut hele rettsaken. Jeg føler at jeg har en trang til å følge med, en trang til å være tilstedet. Jeg føler at jeg går glipp av så mye om jeg ikke er tilstedet. Det som bli sagt på nyhetene er jo bare halvparten av det som skjer inne i rettsalen, og som alle vet media kan overdrive veldig. Jeg hater rett og slett at jeg har den trangen til å være der, for det er jo egentlig ingen vits å sitte å høre på han dagen lang. Jeg sover lite om natta nå, noe som gjør at jeg så vidt klarer å holde øyna mine åpne når jeg sitter der for å følge med. Med engang det er pause blir jeg våken igjen, men etter 10 minutter med å sitte helt rolig og helt stille blir man utrolig trøtt. Jeg er konstant sliten, og rettsaken har bare vart i 3 dager nå. Jeg angra fort idag også når jeg gikk tilbake til hotellet, men jeg orkert ikke gå tilbake. Det irriterer meg grenseløst at jeg føler denne trangen for å stille opp, for hva får jeg egentlig for å være der? Tro meg, jeg har spurt meg dette spørsmålet 100 ganger. Hvorfor må jeg være der? hvorfor må jeg sitte å høre på en gal mann? hvorfor skal jeg bruke halve dagen min på dette? men jeg får ikke svar på det. Med engang jeg ser han blir jeg utrolig kvalm, uvell og lei meg. Jeg blir kvalm når han smiler, og når han snakker. Så hvorfor vil jeg være der å høre på han? Svaret er vel egentlig at jeg er en veldig nysgjerrig person, jeg må ha med meg alt. Uansett hvor vondt og hardt det må være. Men imorgen har jeg bestemt meg for å ha en pause fra rettsaken, imorgen orker jeg ikke å bruke tiden min på han. 

Jeg har fått en del forespørsler om jeg kan blogge under rettsaken, og jeg kom frem til at jeg skal prøve så godt som jeg kan. Dette blir 10 tøffe uker for meg og veldig mange andre, så da må jeg ærlig innrømme at bloggen blir veldig nedprioritert. MEN jeg skal prøve så godt jeg kan å få oppdatert dere litt iallefall. 

Jeg kan begynne med å si at rettsaken idag var mye tøffere enn jeg trodde første dag kom til å være. Jeg tror ikke jeg vet helt hva jeg utsetter meg selv for når jeg velger å stille opp der. I og med at han ikke skulle begynne å forklare seg idag trodde jeg ikke det var så særlig mange ille ting som kom opp i retten, men tro meg, det var det. Først og fremst var det veldig vondt å se han igjen, det var vondt og ekkelt. Jeg ble kvalm med engang han kom inn i rettsalen, med engang jeg så ansiktet hans. Det var også veldig mange detaljer som kom opp idag, vonde detaljer. Jeg har alltid vært den personen som ikke gråter foran andre, jeg skal være den sterke. Men idag trillet tårene som bare det. Så ble da det lydklippet fra en jente som ringte til politiet under skytingen på utøya spilt av. Vi fikk lov til å velge om vi ville gå ut eller ikke, jeg valgte uheldigvis å bli. Jeg trodde ikke det kom til å være så tøft som det ble. Men det å sitte å høre på det var akkurat som å være tilbake på utøya igjen den 22.juli. Det endte med at jeg løpte ut i full hast med tårer som bare rant. Når jeg kom ut i gangen hyperventilerte jeg, og det var ikke litt heller. Jeg har alltid klart å sagt til meg selv at 22. juli er over, men det gikk ikke denne gangen. Panikken som kom over meg, følelsene, tårene var alt for sterke. Jeg tror jeg skal revurdere å følge rettsaken egentlig, for dette ble alt for tøft. Jeg vil klare å få et normalt liv, ikke dra meg selv mer ned i søla. Men det er vanskelig å overgå rettsaken også, da man gjerne vil ha med seg ting også. Nei, jeg har noen ting å tenke på fremover iallefall. 

Sorry for at det er veldig lenge siden jeg har blogget, men jeg har vært veldig sliten i det siste. Jeg bestemte meg for å bare ha det bra og morsomt før rettsaken, men sånn ble det da ikke. Hele tanken på at rettsaken starter snart har tatt all av energien min, og ikke minst lysten min til å gjøre ting. Så for 2 uker siden var jeg og 3 andre på overnatting hos en familie som mistet datteren sin på utøya, noe som var VELDIG koselig. Men sånne ting er også en oppvekker på hva som har skjedd, og det er tungt. Men det var veldigveldig koselig, så ikke forstå det feil. Men man begynner selvfølgelig å tenke, når man kommer på besøk å det mangler en som egentlig skulle vært der. Så var jeg på utøya forrige tirsdag, noe som også var veldig tungt. Vi tok båten tilbake til øya, den båten vi ble redda i. Det er også den båten vi tar hvert år til utøya for å komme oss dit. Det var også en veldig rar følelse, for vi skulle jo ikke dit for å ha det gøy med masse andre ungdommer. Da jeg kom over på øya ble det også ganske tungt, alt var bare så merkelig og veldig veldig vondt. Jeg var å besøkte skolestua der jeg gjemte meg igjen, var ikke så veldig lenge der inne. Alt for mange minner og følelser kom opp igjen, så jeg valgte å gå ut. Jeg var også å la ned blomster der Sondre ble drept, noe som fikk tårene til å bare trille og trille. Det var så vondt å stå der, stå der han hadde sine siste sekunder i livet. Men på en måte var det godt også, for jeg følte en nærhet når jeg sto der, en varm følelse som gikk gjennom hele kroppen min. Derfor ble jeg stående der lenge å bare lot tårene trille. Så som dere har fortsått så har det vært litt mye i det siste, mange ting som har både vært gode og vonde. Jeg vet ikke hvor mye blogging det blir fremover i og med at jeg prøver å forberede meg mentalt til rettsaken som starter om 2 uker idag. Men får å komme med noe positivt så håper jeg dere får en SUPER ferie. 

Det har kommet opp et nytt skilt, syntes det var utrolig fint.

Nydelige øya vår. 

Jeg og Anette satt oss ned utenfor kiosken der vi satt siste kvelden vi fikk på utøya. Grunnen til at vi tok bilde her var for at det var her vi satt for siste gang med Sondre også, vi satt akkurat der vi sitter på bildet for 8 måneder siden. Det var en herlig kveld vi aldri kommer til å glemme. Var faktisk tungt å sitte seg ned der også, bare å tenke på at vi satt her for 8 måneder siden og at vi mangla en herlig gutt som egentlig skulle vært her idag. 


 

Nå er jeg i Oslo med mamma. Vi dro hit å sov på hotell for at vi skulle til advokaten imorgen, men gjett hva som har skjedd? jo, hun har blitt syk. Så det var de pengene i vask. Jaja, vi har jo fått en koselig tur hittil da. Så skal vi ut på shopping imorgen, GLEDER MEG!

Nå har jeg og min lille søte hund vært ute å gått tur i god været. Elsker at sommeren har begynt å komme, er så godt å kunne gå ute i olajakke og solbriller. Nå skal jeg faktisk dra bort å kjøpe meg nye ballerina sko, kan det bli bedre? NEI

Har det begynt å bli sommer der dere bor?

Jeg har egentlig alltid latt helt være å lese på kommentarene som folk kommenterer på nettartikler, for jeg vet det er så mye dritt som står det. For folk har så sterke meninger. Jeg har nettopp lest kommentarer på en artikkel om at terrorofrene har fått får dårlig oppfølgning, så valgte jeg å bla ned for å lese kommentarene. Det var skrevet 16 kommentarer der og alt var bare dritt, ting som ikke stemmer i det hele tatt. En av kommentarene var denne " At disse ikke har fått den hjelpen de trenger bekymrer meg ikke, de får syte seg til dette uansett...det som bekymrer meg er hvordan det står til med vanlige folk nå som slet fra før og nå blir dyttet bort slik at Ap barna skal få snakke om hvordan de overlevde et par timer." Jeg må si jeg blir helt satt ut av å lese sånne kommentarer. Selvfølgelig er det mange mennesker som sliter her i landet, og selvfølgelig burde de få den hjelpen de trenger, men er det vi " AP barna" sin skyld at de ikke har fått dette? Skal vi virkelig få skylden for at mennesker her i landet ikke får hjelp? Lenge før 22.07 har jeg hatt mange venner som har opplevd grusomme ting, mange av de fikk ikke noe hjelp av kommunen. Dette var FØR 22.07, ikke noe som plutselig skjedde etter 22.07. Så er det så mange som mener at det blir snakka om hele tiden, er i media hele tiden. Da spør jeg, er dette rart? Har det noen gang skjedd noe sånt her i Norge? Synes enkelte at det virkelig er så rart at dette er i media veldig ofte? Så må dere også huske at det er ikke vi som oppsøker media, det er de som kommer til oss. Så om dere synes det er så grusomt å lese om oss eller det som skjedde så ikke les det da? herregud.Så det med erstattninga, " dere får penger mennesker bare kan drømme om" jeg kunne kasta de pengene langt til helvete ( sorry ordbruket mitt) hadde jeg bare sluppet og oppleve dette, hadde dette bare aldri skjedd. Så til dere som mener at vi klager om at vi får så lite hjelp, dere kan jo faktisk prøve selv å være på en øde øy mens en massemorder går rundt å skyter, du ser andre blir drept, kanskje du blir truffet? Du kan prøve å løpe for livet, være helt hjelpesløs.

Så skal du se om du vil ha de pengene " alle mennesker bare kan drømme om" Dere kan fakstisk ikke tenke dere hvordan det var den dagen, verken for oss på utøya eller dem i Oslo. Så slutt og døm oss, og tro at vi kun er ute etter oppmerksomhet og penger, for det er absolutt ikke sant. Selvfølgelig skal alle som trenger hjelp få hjelp, men at kommunen og landet svikter akkurat der er faktisk ikke noe vi kan gjøre noe med. Selv om jeg gjerne skulle fått gjort masse for at de som trenger hjelp får hjelp.Så har vi mange som mener det er "skummelt" å tenke på at voldsoffererstattningen har blitt høynet etter 22.07, det er for de som har blitt virkelig skada. Det er ungdommer som har mistet en arm, fingre, øye, beina sine. Det er noen som sitter i rullestol for resten av livet, ungdommer som ikke kan gjøre ting som mange andre kan. JA, jeg vet at det er mange her i verden som har det sånn, og det er helt forferdelig. De skulle også fått massemasse penger om det er det de trenger, men det er fortsatt ikke vår skyld at den ble høynet etter 22.07. Rettsaken er ferdig i Juni, da blir det lettere for politiet å gjøre andre ting også. Dere må huske at dette er en veldig stor sak som over 800 mennesker er innblandet i, det tar tid. Som jeg har sagt før, politiet og psykologer å andre hjelpepersonaler burde være tilgjengelig for ALLE som trenger hjelp. Men tydeligvis har ikke Norge nok kapasitet, det er noe dere skal kryddre landet for. Ikke vi som opplevde 22.07

Nei, dette innlegget er ikke ment til alle mennesker  i verden her. Det er ment til de som snakker uten å vite hva de snakker om.

Nå skal jeg snart på brygga med Marte og Connie. Vi skal ha en liten feiring for Marte som ble hele 18 år igår, blitt stor jente nå. Legger ut bilder etterpå når jeg har kommet meg hjem.

Hva skal dere idag ?

Hvordan synes du oppfølgigen av deg har vært? 
Jeg har jo fått psykolog, noe mer oppfølging enn det har det vel ikke vært. Men jeg er vel ikke den personen som åpner meg mest å forteller folk om hvordan jeg har det,så tror ikke psykologen har så lett med å nå inn på meg. Det er også en av grunnene til at jeg begynte å blogge igjen, så mye lettere å skrive enn å fortelle.

Har du mareritt om den dagen?
Så og si hver natt, kan ikke huske en natt der jeg ikke har hatt et eller annet mareritt om det.

Hvordan har du det nå?
Går mye opp og ned med meg. Vil si at livet mitt er en berg og dalbane for tiden. Er veldig mye sliten og har egentlig lyst å bare droppe ut av skolen å ligge meg under dyna å forbli der, men har bare litt igjen av skoleåret, og det skal jeg klare! 

Kjente du mange der?
Vet ikke om du mente som døde eller som var på øya. Kjente mange på øya ja. Mistet en veldig nær venn av meg, og kjente 4 til som ble drept.  

Hvordan går det på skolen etter utøya?
Når det kommer til den delen av å presse seg selv ut av dyna å dra på skolen, så går det ikke så bra. Har massemasse fravær. Det å følge med i timene går heller ikke så bra som det kunne ha gjort. Eneste positive er at jeg får bra karakterer, som gjør at jeg kommer meg dit jeg vil i andre klasse. 

Hva tenker du om at Breivik er så mye i media som han er?
Synes det er latterlig rett og slett. Alle vet hvem han er nå, vi trenger ikke det stygge trynet hans på forsidene hver eneste dag. Har de noe nyttig å skrive som samfunnet har behov for å vite, så er det bare å skrive i vei. Men når de skriver innlegg som ingen har noe behov for å vite blir jeg bare sint. Sånn som den gangen VG publiserte det om at han følte sympati over en mus han kjørte over, okei? tror ikke så mange brydde seg så særlig mye, og det var provoserende for vi som var på utøya den dagen og de som mistet noen. Jeg synes det burde bli mer fokus på de som faktisk reddet så mange liv, de heltene som tok båtenen sine, ofret livet sitt å kjøre ut å redda så mange ungdommer. 

Hva synes du om at det blir laget film om dette ? er det ikke litt tidlig, om det i det hele tatt absolutt skal lages film ut av, synes du?
Jeg har alltid visst at det kommer til å bli laget en dokumentar/film om dette. Men når utlandske folk som ikke vet halvparten av det som skjedde der ute skal begynne å lage film blir jeg utrolig sint. Den traileren av den såkalte "utøya the movie" er noe av det mest latterligste jeg har sett. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller bli sint. Også i intervjuene til de som spilte i denne uuutrolig bra filmen sier at de fikk føle hvordan vi har det? hehe, tenk en gang til før dere snakker. Men ja, det er absolutt alt for tidlig. Rettsaken har jo ikke startet engang, det har jo ikke gått et år enda. Om det først skal bli laget film av det burde den iallefall være Norsk. 

Synes du Breivik fortjener å dø for det han har gjort?
Hadde Breivik blitt drept hadde han sluppet alt for lett unna. Jeg håper han råtner i en liten fengselcelle med mange andre folk fra fengselet som banker dritten ut av han å torturerer han hver eneste dag.

 Hvordan vil du si opplevelsen har forandret deg mest på?
Om vi skal si de negative tingene så er det at jeg har blitt utrolig sint, og dette går da utover mine nærmeste. Noe jeg selvfølgelig ikke mener, men jeg klarer ikke å styre det. Jeg har blitt utrolig redd, jeg har fått angst. Jeg tør ikke gå alene ute i mørket, får jeg en person bak meg begynner jeg faktisk å løpe for jeg tror han kommer etter meg. Jeg har blitt ganske deprimet også. Og jeg holder ting veldig inne i meg, sånn var jeg ikke før. Men om vi skal se på det positive så har jeg begynt å sitte mer pris på de små tingene i livet, når jeg gjør noe jeg elsker foreksempel. Eller tiden jeg tilbringer med vennenne mine. Den tiden sitter jeg utrolig stor pris på. Det samme er med familien. Før tenkte jeg aldri over sånne ting, men når har jeg lært at man vet aldri når man mister noen.

Hvor redd var du egentlig, gråt eller skalv du?
Mildt sagt, jeg var DRIT redd. Jeg har aldri følt en sånn redsel før i hele mitt liv. Jeg både gråt og skalv ja. Jeg var så redd at jeg ble kvalm, så jeg bare satt å venta på å spy. Det er en redsel jeg tror jeg aldri kommer til å oppleve igjen, for den var helt utrolig.

Tenker du mye på det i ettertid, påvirker det deg mye den dag i dag?
Jeg tenker på det hele tiden, hver eneste dag. Det har på måte blitt en "del" av meg. En veldig vond del av meg. Den kommer nok til å bli mindre i løpet av årene, men den kommer nok alltid til å være der. Akkurat nå er den ved meg hele tiden, og det er slitsomt. Det påvirker meg utrolig mye ja. Jeg føler ikke at jeg kan si at jeg har et normalt tenåringsliv nei.

Føler du at pappaen din passet på deg under skytinga? kan du skrive litt om hva som skjedde med han?
Ja, det gjorde jeg. Det er å usannsynlig at vi skulle overleve. Vi gjemte oss inne i et hus, han kunne bare ha sparket opp døren, og det var så åpenlyst at det var mennesker der. Noe han fikk bekreftet ganske godt når han skøyt inn, da alle begynte å hyle. Så ja, jeg tror vi hadde skytsengler den dagen. Men som sagt, alt var egentlig bare tilfeldighet om hvem som overlevde og hvem som ikke gjorde det. Men jeg liker tanken på at han var der å passet på. Jeg ba faktisk til både pappa og gud den dagen, og jeg er ikke særlig kristen av meg. Jeg kan kanskje skrive et innlegg om pappa.

Hvordan reagerte mammaen din da dette skjedde?
Jeg husker ikke, for sånne detaljer har blitt helt uklare for meg. Men jeg husker at hun ringte som bare det, til slutt måtte jeg ta telefonen å si " vi gjemmer oss, kan ikke snakke nå" så sendte hun meg meldinger. Den eneste meldingen jeg kan huske at jeg sendte henne var " husk at jeg elsker deg mammaen min" Når jeg ringte henne å fortalte henne at jeg overlevde og at politiet var med oss, gråt både jeg og hun. Mamma gråt som bare det, hun hulket og hylte nesten mer enn meg. Har også hørt fra andre som snakket med mamma under skytingen at hun var helt fra seg, at hun ikke klarte å snakke med noen, hun bare gråt.

Korleis e det med søvnen?
Søvnen min er vel ikke akkurat den som er på topp. Jeg har store søvnproblemer, og sovner aldri før 3-5 på natta, og da blir det vanskelig å stå opp klokka 6 igjen. Jeg er så redd for å ha mareritt, noe jeg har hver eneste natt. Derfor ligger jeg å gruer meg til å sove, noe som gjør at jeg ikke får sove. Jeg tenker også mer når jeg har lagt meg. Jeg fikk sovepiller av legen, som funket utrolig bra når jeg skulle legge meg, men det ble umulig å vekke meg. Så de måtte jeg slutte på. 

Kva for eit yrke vil du ha?
Siden jeg var liten har jeg alltid hatt lyst å bli politi, da jeg synes det virker som et utrolig spennende yrke. Men etter det som skjedde har jeg ikke særlig lyst til det mer. Derfor tror jeg at jeg skal jobbe innen barnevernet, er ikke helt sikker enda.

Kan du legge ut et bilde hvor du gjemte deg?
Jeg satt i den sengen ved skapet, jeg satt faktisk bak det hvite skapet oppe i sengen. Men skapet ser større ut på bildet enn det er i virkeligheten, så det dekket bare halve meg.  

I og med at rettsaken starter 16 April har jeg bestemt meg for å ha det så morsomt som mulig fram til da. Jeg skal trene mye, være mye ute med venner, ha det utrolig morsomt rett og slett. Nå holder jeg på å få gjort alle prøvene jeg har på skolen ferdig til 16 April, sånn at jeg ikke trenger å tenke på å komme meg på skolen når rettsaken er. I 2 måneder nå skal jeg prøve å legge alle tanker, problemer og alt bak meg å bare ha det gøy. Jeg skal virkelig prøve. For jeg vet jeg kommer til å bli langt nede under rettsaken, derfor skal jeg ha det super gøy og kose meg masse før den begynner. Jeg skal slutte å tenke så alt for mye, og ta ting som det kommer. Nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å kun ha det morsomt frem til 16.April. Jeg vet at jeg ikke kommer til å kun ha bra dager selv om at jeg går inn for det, men nå skal jeg virkelig prøve hardere enn før. Jeg SKAL klare det.

Smilsmilsmilsmilsmilsmil

Finnes ikke noe bedre her i verden enn personer som forstår akkurat hvordan du har det, og du vet du kan komme til dem uansett. Jeg er så glad vi enda holder sammen, vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere !

Hvordan går det med deg på skolen nå etter utøya? Har du gått ned i karakter? hva sier de andre?
Det går veldig mye opp å ned, jeg sliter veldig med å komme meg på skolen da jeg har søvnproblemer. Har vel rundt 15 dager fravær og 62 timer, det sier vel sitt. Jeg har ingen konsentrasjon heller, så det som skjer i timene får ikke jeg med meg. Jeg har ikke gått ned i karakterer nei, jeg har faktisk gått opp. Jeg tror det er for at jeg er så fokusert på at han ikke skal få ødelegge mer enn det han har gjort, derfor jobber jeg enda bedre når det kommer til prøver. De andre sier vel ikke så mye, er vel ikke så mye å si heller. Men jeg vet jeg kan prate med dem om det er noe.

 Hva er det som har forandret seg mest i livet ditt etter tragedien 22.juli?
Alt egentlig, hele livet mitt har blitt snudd helt på hodet. Men det som har forandret seg mest er vel meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre. Hele personligheten min har blitt forandret, har fått hørt av mange at de ikke kjenner meg igjen som jeg var før. Jeg tror jeg har blitt en "ny" person etter det som skjedde. Noe som absolutt ikke er positivt. Jeg er ofte sur, og det går uheldigvis utover mine nærmeste. Jeg mener ikke å klikke på dem når jeg er sint, men det skjer bare. Jeg kan bli sint for den minste ting, sånn var jeg ikke før. Det tar langt tid før jeg klarer å stole på mennesker jeg ikke kjenner så godt. Jeg har begynt å trekke meg mer tilbake, orker ikke ting som jeg orket før. Jeg vil heller ligge hjemme under dyna enn å være ute med venner. Jeg blir også fort redd, jeg skjønner om mange tror jeg er gal. For den minste ting kan skremme dritten ut av meg. Om noen går fort forbi meg, om noen har hendene i lomma, smelle lyder kan få meg til å løpe vekk, gjemme meg, eller skvette noe sykt.  

Får du mange anonyme kommentarer på bloggen som kommenterer upassende eller sier ting de kanskje ikke burde sagt? 
Jeg har bare fått en upassende kommentar, og det var " dere som gjemte dere i skolestua hadde ikke et like helvete som de som løpte ute" Akkurat den tok jeg meg ikke noe nær av, for de som ikke var på utøya vet virkelig ikke hva de snakker om. Usakelige kommentarer fra folk som kommenterer anonymt blir jeg virkelig ikke lei meg av. Så om det får folk til å føle seg bedre, værsågod. Men setter virkelig pris på alle dere som kommenterer koselig ting, det hjelper virkelig! 

Hvordan har du det nå?
Det går veldig opp å ned med meg, noen dager er bra noen er ikke. Jeg har uker der jeg har det skikkelig morsomt, så har jeg de ukene da jeg isolerer meg helt å orker ikke å være med noen som helst. Jeg prøver så godt jeg kan å komme tilbake til en normal hverdag, men jeg tror nok det kommer til å ta en god stund før jeg klarer det. Rettsaken må nok være helt ferdig først, så kan jeg prøve å komme meg mest mulig til en normal hverdag. Men jeg har nok en veldig lang vei å gå. Men jeg har herlige venner og familie som er med å gå den veien med meg. 

Skal du tilbake?
Skal iallefall dit i sommerferien, om det blir leir vet jeg ikke om jeg blir å være der hele uka, det tror jeg blir litt skummelt. Men jeg skal dit til sommeren iallefall. Som sagt, han skal ikke få ødelegge mer enn det han allerede har gjort. Så gjør jeg det også for å hedre de som døde. 

Hvordan blir man så pen som deg?
Vet ikke helt hva det her hadde med utøya å gjøre, men takk. Kan ikke svare på det spørsmålet, det må du nok spørre mamma eller pappa om.

Tenker du ofte på det som skjedde?
Det har blitt en del av meg på en måte, så jeg tenker på det hele tiden nesten. Er alltid et eller annet som klarer å minne meg på det. Av og til får jeg også en oppvekker da jeg plutselig tenker at " herregud, det har faktisk skjedd"

Hvordan reagerte vennene dine? og var det noe som var forandret når du kom hjem?
De ble veldig redde, mange prøvde å ringe meg. Men jeg kunne jo ikke ta telefonen. Jeg fikk uendelig lange meldinger om hvor mye jeg betydde for dem, at jeg måtte komme meg hjem, at de ikke klarte seg uten meg osv. Jeg fikk også veldig mange meldinger av folk jeg aldri hadde trodd kom til å bry seg. For å si det sånn så er det i en sånn situasjon man ser hvem som er sine ekte venner. De passa også veldig veldig på meg når jeg kom hjem, spesielt min kjære bestevenn Celine. Fikk ikke gå et eneste steg uten at hu var rett bak. Veldig mye var forandret egentlig, alle skulle hele tiden vise hvor glade de var i meg, fikk meldinger hele tiden, blomster, besøk osv. Var ganske bortskjemt de første ukene etter utøya.

Hvordan var det å se bildene av Breivik etter utøya?
Mildt sagt, jævlig ekkelt. Fikk den store klumpen i magen, ble veldig kvalm og redd. Er en grunn til at jeg holder meg unna aviser og nyheter.

Hvordan er du blitt behandlet etter saken? i forhold til familie, skole og venner.
Alle har tatt veldig hensyn.

Hvordan er det å være en av de ungdommene som var innblandet i saken?
Har egentlig ikke satt noe synspunkt på det. Merker det kun når folk stirrer utrolig mye på meg, eller når noen kommer bort å snakker til meg for de har sett meg i aviser eller på nyhetene. Jeg vil heller ikke være kjent for en "utøya overlevende" jeg vil være kjent for den jeg er. Har hørt folk si " der er hun som var på utøya!" synes ikke det er noe koselig å bli kjent for.  

Hvordan reagerer du når du hører "utøya saken" eller " 22.juli"
Får alltid en klump i mangen, kan bli både redd og lei meg. Er litt vanskelig å forklare hvordan jeg reagerer, for det er så forskjellig.  

Hvordan føler du deg når du ser bilder fra utøya?
Spørs hva som er på de bildene, og når de er tatt. Ser jeg bilder som har blitt tatt for et år siden, eller før alt skjedde får en jeg god følelse, for det er virkelig verdens beste øy å tilbringe sommeren på. Begynner også å tenke tilbake på alle gode minnene jeg har derfra. Jeg kan bli veldig lei meg, om de personene på bildene er personer som ikke er med oss mer. Men de bildene der man ser at døde mennesker ligger rundt omkring begynner jeg som oftest å grine av, om jeg er alene. Gråter sjeldent foran andre mennesker. Kan også blir mildt sagt utrolig sint, over at han faktisk kunne gjøre noe sånt. Er også litt vanskelig å forklare det her, for reaksjonene er så forskjellige.

Hvordan var det å gå ute offentlig etter det som hadde skjedd?
Var ikke noe spesielt gøy, fikk veldig mange blikk, merka også at folk snakka om meg. Men jeg fikk også veldig mange gode klemmer og gode ord, det var veldig koselig.

Hvordan føles det nå?
Ganske likt som det gjorde rett etterpå også. Rett etter var det helt for jævlig, så gikk jeg inn i sjokkfasen da jeg ikke skjønte helt hva som hadde skjedd, stengte det inne i meg å prøvde å leve så normalt som mulig. Nå er jeg tilbake til som det var rett etterpå. Tror kanskje det er nå jeg har begynt å skjønne litt mer, nå som jeg snart skal i rettsak osv.  

Er du redd for at du noen gang kan se Anders igjen?
Har sett han på fengslingsmøtet å blir å se han igjen under rettsaken. Var sykt skummelt under fengslingsmøtet, for da visste jeg ikke hvordan det kom til å bli. Men jeg føler en trygghet i og med at jeg vet at politiet passer på. Men jeg er redd for å møte han utenfor sikre steder ja.  

Kan du beskrive så godt du kan, alt du tenkte, hva du tenkte på, hvordan kroppen var da du skjønte hva som skjedde?
Oi, dette blir vanskelig. Jeg tenkte veldig mye på alle jeg hadde hjemme som jeg aldri kom til å se igjen, jeg tenkte på hva som skjedde etter døden, om jeg kunne fortsatt være her å passe på venner og familie selv om de ikke kunne se meg. Jeg tenkte også på hvordan han kom til å skyte meg, om jeg kom til å dø med engang. Jeg tenkte også på hvordan familien og vennene kom til å ta dette. Kroppen min var vel helt ubrukelig, klarte ikke å gjøre noe som helst. Jeg ble dratt hit og dit. Jeg var i så sjokk at jeg ikke fikk til noe som helst selv.

Hvor var du når det skjedde,liksom hvor var du på utøya?
Jeg var vel 20-30 meter unna skolestua.

Har hørt av mange som var der at de sliter med å få seg kjæreste, gjør du også det?
Jeg har vel aldri gått helt inn for å få kjæreste, men jeg har vanskelig for å vise følelser etter dette. Jeg sperrer meg også veldig inne, vil ikke snakke om det. Jeg har også de ukene da jeg ikke vil være med noen som helst. Så jeg tror nok det er en utfordring å være sammen med meg. Jeg klarer heller ikke å " ta vare på " meg selv, derfor tror jeg det blir en utfordring å plutselig ha en til å tenke på. Derfor tror jeg at jeg skal vente en god stund før jeg får meg kjæreste.

Føler du at du kan vise andre hvordan du har det?
Nei, det gjøre jeg ikke. Jeg tror egentlig ingen av vennene mine vet hvordan jeg egentlig har det. Har fått høre ofte " det virker som at du har det veldig bra egentlig" det er for at jeg lever bak en maske. Jeg er ikke den personen som legger meg ned å griner foran andre, for jeg hater det rett og slett. Jeg hater å snakke om problemene mine til andre, derfor later jeg heller som at alt er helt supert å at jeg har det kjempe bra.

Snakker du ofte om hvordan du egentlig har det?
Nei, det er veldig sjeldent. Spør folk meg sier jeg " det går opp og ned" går ikke noe mer dypere inn på det. Jeg har ikke noe lyst å snakke om det, for jeg er ikke den personen som er åpen om det. Noe som sikkert er ganske dumt. ¨

Føler du at folk har glemt deg litt, og ikke bryr seg så mye mer?
Jeg føler ikke at folk ikke bryr seg nei, for det vet jeg at vennene mine gjør. Men jo, av og til kan jeg føle at det på en måte er glemt litt. Før var de mer oppmerksom på hva de gjorde og sa, det er ikke sånn nå lengre. Jeg får heller ikke så mange spørsmål hvordan det går. Men jeg forventer det ikke av de heller, jeg forventer ikke at de skal gå å passe på meg hele tiden. Så det gjør absolutt ingenting. 

Resten av svarene kommer i løpet av uken!

Jeg må si at jeg blir sjokka over hvordan enkelte mennesker kan oppføre seg, jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det er mulig. Jeg var innom bloggen til Emma igår å leste på innlegget hu hadde skrevet om fengslingsmøtet. Er sikkert en del av dere som fulgte med på nyhetene den dagen å så at hu ombestemte seg å gikk av flyet. Jeg leste så kommentarene på innlegget, og jeg må si at jeg var utrolig sint etterpå. Det var kommentarer som " du gikk bare av flyet for å komme i media igjen" Du er så PR-kåt, det er masse annet man kan gjøre i Oslo, oslo er en fin by" Du hadde ikke trengt å gå av flyet, du kunne gjort noe annet i Oslo" Noe må man gjøre for å komme inn i varmen igjen" Hva i H****** kan få folk til å skrive noe sånt? Når man først for et anfall så skal man vel ikke dra til Oslo alene? Hva i all verden skal hun gjøre i Oslo når noe sånt skjer? Hadde dere villet gått rundt i Oslo om det hadde vært dere? Tviler sterkt. Dere har ingen anelse om hvordan det er for oss, dere kan ikke tenke dere det engang. Så er det mange som klager at vi har fått alt for mye oppmerksomhet rundt det her, er det vår skyld? Noe som det her har aldri skjedd i Norge før, selvfølgelig synes media og veldig mange andre at dette er kjempe interessant å vil finne enda mer ut om det. Om dere synes vi har fått alt for mye oppmerksomhet, og at Emma virkelig gjorde alt det der for å komme i Media så hvorfor orker dere å lese noe om oss da? Det er absolutt ingen som tvinger dere til å gå inn på bloggen til Emma, så om dere virkelig mener alt det der SLUTT Å LES BLOGGEN HENNES.
Jeg synes heller ikke noe om Heidi Alexandra, og at hu virkelig tror at hun skal bli president i Norge. Og hva gjør jeg? jo jeg lar være å gå inn på bloggen hennes. Hva er vitsen med å gå inn på en blogg for å kommentere dritt? Nei vet du hva, voks opp. En ting til, Media kontakter de fleste av oss opptil flere ganger i uka så jeg tror nok virkelig ikke Emma trengte å stoppe et fly for å komme i Media. Så værsåsnill å slutt med å uttale dere om ting dere ikke vet noe om. Takk for meg! Og nei, dette innlegget var ikke ment til alle. Så vær så snill å ikke misforstå meg på den måten å tro jeg mente absolutt alle sammen, for det gjorde jeg ikke!

Har fått veldig mange spørsmål nå i det siste, derfor tenkte jeg å ha en ny spørsmålsrunde. Jeg hadde en for en god stund siden, men etter bloggen var i VG har det kommet endel nye spørsmål. Derfor bestemte jeg meg for å ha en ny spørsmålsrunde. Så spør i vei ! blir ikke å svare på spørsmål som kan være støtende for andre.

Denne søte jenta er jeg på besøk hos i helgen. 

Blir alltid like ryddig når man får meg på besøk.

Mitt fine outfit idag. 

Da har dere fått et lite innblikk av starten på min helg, som har vært super. Hvordan har din vært hittil ?

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive om Sondre, om jeg fortsatt tenker like mye på han, hvordan det går med meg osv. 

Svaret er helt klart ja,  jeg tenker forsatt like mye på han. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på han, for det er så mye som minner meg om han. Hører jeg noen snakke trøndersk tenker jeg på Sondre, hører jeg en sang med en spesiell betydning tenker jeg på Sondre. Spesielt den sangen vi satt å hørte på vår siste kveld sammen, 21. juli. Den hører jeg på hver dag, for jeg føler at jeg er med han når jeg hører den. Jeg tenker på det siste vi snakket om når jeg hører på den, jeg føler at han er her når jeg hører på den. Det kan være sånne småting som minner meg om han, sånne ting han sa. Det kan egentlig være den minste ting som minner meg om han. Jeg har aldri mistet en god venn før, derfor hadde jeg ingen anelse om hvordan det var, og jo det er veldig tungt. Jeg er vant til å ha han her, jeg er vant til å bare ha han et tastetrykk unna. Jeg er vant til å kunne fortelle han ting.Det er kjempe rart å ikke ha han er, og ikke minst vondt. Han var alltid den jeg gikk til når ting ikke var lett, og han kom alltid til meg når det var noe han ville snakke om. Jeg fortalte han ting jeg aldri har fortalt noen før. Hvordan det går med meg vet jeg ikke helt hvordan jeg skal svare på. Men det går mye opp å ned, noen ganger har jeg bra dager og andre dager er ikke fult så bra. Jeg sliter på skolen, presser meg selv til å stå opp å dra dit selv om jeg bare har sovet 2-3 timer. Jeg har null konsentrasjon, så det som skjer i timene får ikke jeg med meg. Men jeg prøver, og det kommer jeg alltid til å gjøre. Jeg skal ikke la han idioten ødelegge mer enn det han allerede har gjort. 

Jeg har laget en Sondre vegg på rommet mitt, skal henge opp flere bilder etterhvert. 

Fort Minor - Where'd you go. Siste sangen vi hørte på sammen, da vi satt utenfor cafebygget på utøya. 

Håper dere fikk svar på det dere lurte på.  

3 Februar skulle du blitt hele 19 år Mona, du skulle gå inn i et nytt å eldre år av livet ditt, men sånn ble det ikke. Du som alltid var så sprudlene, var alltid så blid og glad. Super flink til å danse var du også. Husker jeg følte meg som en idiot når jeg sto ved siden av deg å du skulle lære meg noen dansetrinn. På utøya i år var du selvfølgelig med på dansingen, denne gangen dro du med deg Sondre, noe du kanskje skjønte til slutt var helt nyttestløs. Jeg håper du fikk en super feiring oppe i himmelen med de andre 69 englene. Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe før nå er for at det er tungt, det er tungt å vite at vi går inn i et nytt år uten 69 andre aufere. Nå har vi startet et nytt år, det vil si at det blir mange tunge bursdager fremover. Hvil i fred kjære Mona <3 regner med at du danser som bare det oppe i himmelen. 

Utøya 2010

Fredagen min tilbringte jeg sammen med min kjære Marte. Selv om vi begge var på utøya 2011, ble vi ikke kjent før etter 22.07. Vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten denne jenta, kan virkelig snakke med henne og alt og ingenting. Er virkelig deilig å ha noen som forstår akkurat hva du snakker om, som vet akkurat hvordan du har det. Kan både gråte og le når jeg er med hun. Vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten deg, og jeg kan ikke få sagt det nok Marte, takk for at jeg har deg. 

Som dere sikkert har fått med dere så var jeg i Trondheim sist helg, og det var en super tur som jeg lengter veldig tilbake til. Var så godt å få se alle sammen igjen. Var også godt å komme seg litt bort.

På fredagen dro vil til familien til Sondre, var en perfekt start på helgen. Først var vi på graven hans, noe som selvfølgelig var ganske tungt. Deretter tok vi turen til mammaen hans Nina og besøkte henne og familien der.. Det var utrolig koselig å være der, følte meg som hjemme etter 10 minutter. Virkelig herlige mennesker. Deretter tok vi turen til Faren til Sondre å var der litt å snakka og kosa oss.

Herlige familien til Sondre.

Lørdagen tok vi selvfølgelig en skikkelig shoppingtur, vi shoppa så mye at begge hadde vondt i hendene. Deretter møtte vi Ada, så dro vi ut å spiste. Så kom Stine og Stian til hotellet, vi valgte å bli inne å slappe av resten av kvelden.. 

Min kjekke venn, han er singel !!

Søndagen var det hjemreise, uheldigvis. Siden vi ble kastet ut av hotellet klokken 12 å toget ikke gikk før 3, måtte vi sitte i 2 timer på mc'ern, var jo koselig det. 

Det er fortsatt like uvirkelig, sykt, vondt og grusomt å tenke på det som har skjedd for et halvt år siden, et halvt år idag. Akkurat på dette tidspunktet var det hele igang, akkurat dette tidspunktet for et halvt år siden var jeg på utøya. Det er fortsatt helt uvirkelig å tenke på at 77 uskyldige menneskeliv gikk tapt på grunn av en jævla idiot. Jeg må takke alle for den utrolige støtten og omsorgen jeg har fått, dere aner ikke hvor høyt jeg har satt pris på det. Hadde nok aldri klart meg uten dere som har stilt opp å alltid vært der. hvil i fred himmelens vakreste engler <3

Akkurat nå slapper jeg og Maria av på hotellet mens vi venter på Stine og Stian. Vi kom til trondheim igår i halv 3 tiden. Nesten med engang vi kom til Trondheim tok vi turen til Fannrem for å besøke grava til Sondre og familien hans. Vi hadde det super koselig på besøk hos familien hans, en herlig gjeng som vi ble glade i etter 10 minutter. Så det var en super start på helgen. 

Denne la vi ned på graven hannes sammen med blomster, lys og en stein det sto " jeg elsker deg " på.

Maria og Lubbie.

Idag våkna jeg til at en god venninne ringte meg i fullpanikk. Hu  ba meg sjekke ut en blogg der det lå ute 2 bilder av oss. Jeg vet ikke om dere har hørt om han psykopaten som er 42 år gammel som elsker ABB. Han hyller han rett og slett. Han har også kommet med trusler om at han skal til utøya til neste år for å skyte, drepe auf'ere. Han har også sitti inne før for overgrept mot BARN. Denne syke jævelen går enda løslatt etter alt det han har gjort. Jeg vil ikke legge ut bildene på min blogg, men om dere vil lese og se bildene han har lagt ut av  meg og venninna mi så kan dere se det her http://stian.blogg.no/

han har lagt ut flere bilder av meg på hjemmesiden sin
Her:
http://freeimagefinder.com/detail/6343306701.html
og her:
http://freeimagefinder.com/detail/6344055666.html 

I og med at jeg og Julie er ganske så slitne etter igår skal vi kun slappe av idag og kose oss, før turen går vidre til Finn. Akkurat nå ser vi på film " she's the man".

Hva gjør dere?

Nå skal jeg ut med jentene mine, noe som jeg ser veldig fram til. Ikveld skal vi virkelig kose oss! Kos dere masse uansett hva dere skal i kveld

Har sett gjennom youtube idag, og der fant jeg mange fine minnevideoer av englene våre som vi mistet 22.07. Må si at tårene har rent og rent, er fortsatt umulig å skjønne at dette har skjedd.  

L Mario - Lillevenn ( til Elisabeth)

Til Maria Maagerø

Shameless - Engel ( til Birgitte Smetbak)

 
Til verdens beste Sondre kjøren 

Til Isma Brown og Andreas Dalby

Til Mona 

Til alle de 77 englene. 

Er så vondt å se gjennom disse, er så vondt å lese og se at dette faktisk har skjedd. Er så vondt å vite at 22.07 var siste dagen vi skulle få tilbringe sammen med de på verdens vakreste øy utøya. Jeg får så vondt av å tenke på alle de etterlatte også.. Hvil i fred englene våre, we will never forget <3

Etter alt jeg har opplevd selv, har det fått meg til å begynne å tenke veldig, tenke mer. Når jeg har hørt om forferdelige ting som har skjedd på nyhetene har jeg alltid tenkt over hvor grusomt det er, hvordan noen kan gjøre noe sånt, hvor trist det er for de som kanskje ble etterlatt osv. Men jeg har aldri satt meg ned å tenkt skikkelig over det, som nå. Tenk på de barna som blir møtt med våpen og krig når de kommer til verden. Tenk på de barna som er vant til å flykte hele tiden, tenk på de barna som blir satt ut i krig. Hva slags barndom er dette? Lære å drepe mennesker, tenk hvordan det må være. Tenk å være en familie, så må du plutselig begynne å flykte fra hjemmet ditt så blir halvparten av familien din drept? Jeg kan ikke tenke meg til hvordan den følelsen er. Også har vi de innvandrerne som kommer til Norge for at de MÅ flykte fra hjemlandet sitt, så blir de møtt med hat og rasisme? Tenk å komme til et helt nytt land for du måtte flykte om du skulle overleve, så blir du bare møtt med dritt? Jeg har aldri sett meningen med å være rasistisk. De har bare en annen hudfarge, de er fortsatt mennesker, akkurat som oss. De kan ha andre kulturer, men skal de virkelig bli dømt for det? Dette er ting de har lært siden de ble født, de kan fortsatt være gode mennesker. Jeg synes selvfølgelig de som kommer til Norge bare for å voldta å snylte på staten kan komme seg så fort som mulig ut av landet igjen. Men de som faktisk jobber å gjør noe for staten og oppfører seg, hvorfor skal de ble møtt sånn som mange av de blir møtt? 

Så har vi alle de fattige, som må legge seg flate for oss med penger å sette seg ned på gata å tigge for å få penger. Hvor fælt må ikke det være å sitte seg ned på gata å tigge for å få penger, sånn at du kan få mat til deg og kanskje familien din. Tenk om det hadde vært deg. Mange har også den holdningen om at de kun faker og har masse penger egentlig. Selvfølgelig er det noen av dem, men det er så mange av de som virkelig trenger penger. Jeg ga bort penger til en dame som satt å tigga når jeg var i Oslo, og hu kunne ikke takke meg nok. Etter jeg hadde gått derfra satt jeg med verdens deiligste følelse inne i meg. Så har jeg tenkt mye på de som blir misbrukt eller de som blir voldtatt, dette er to veldig alvorlige saker som alt for mange ganger ikke får de straffene de skal ha. Tenk på de personene som har blitt utsatt for dette, tenk hvor grusomt det må være. Også skal ikke gjerningsmannen kunne bli tatt engang. Også har vi de som begynner med dop å kommer helt ut på kjøre. Tenk for et liv de har? nytelsen av livet for dem er å stikke en sprøyte. Tenk alt de går glipp av, alle de fine tingene i livet. Så er det også veldig mange som mener at det er demmes skyld, for det var de som valgte å begynne med det. Men så må dere huske en ting, det er som oftest en grunn til at noen begynner med noe sånt. De kan ha det helt forferdelig, og da føler de at det er den eneste måten å bli kvitt smerten på. Samme som alkoholikere, de drikker seg fulle for å "slippe" å føle noe. 

Det er så mange ting jeg skulle skrevet om, men da hadde jeg nok skrevet i flere timer, og det hadde nok ikke vært en eneste sjel som hadde orket å lese gjennom det. Men jeg vil at folk skal begynne å tenke seg mer om, og slutte å dømme folk så lett. Selvfølgelig har jeg dømt noen før uten å kjenne de, noe som er forferdelig galt. Men det er vel sånn vi mennesker er? Men etter det jeg selv har erfart etter 22.juli har jeg åpnet øynene mine mer for ting, jeg har begynt å tenke mer over ting som er viktig. 

Må si jeg ble ganske så paff idag når jeg leste hva aftenposten hadde publisert både på internett og i avisene. Hvordan kan de gjøre noe sånt? Utrolig dårlig gjort å krenkende mot de de gjelder. Når vi gikk til politiet for å bli avhørt trodde vi at vi kunne fortelle ting uten at det skulle komme utenfor politiet, men neida. Media må jo selvfølgelig gjøre alt for å få solgt aviser å tjent penger. Vet det er en del media som er innom bloggen min, så vær så snill å tenk dere om neste gang dere publiserer noe som helst. Når det går utover andre mennesker burde dere virkelig tenke dere godt om før dere publiserer det for offentligheten. Jeg ble også ganske paff og sinna den gangen ABC (tror jeg det var) skrev om han idioten sine avhør, hvorfor skal folk vite hvem drap han husker best? hvordan er det mulig? Må si jeg er stolt over Auf lederen vår som taklet dette så bra, for å lese hva han sa trykk på bildet under.

Hva synes dere om saken?

Nå har jeg og Marlene akkurat kommet fra brygga her i Tønsberg. For de som lurer på hva det er så er det mange spisesteder nede ved havet, er også utesteder. Har ikke vært med hun på en stund nå så var veldig godt å få være med hu igjen. Slenger inn noen bilder fra kvelden

Hva har dere gjort ikveld?

Igår ble min kjære bestevenninne Julie hele 17 år, altså et år igjen til hu er 18. Og idag ble min kjære bestevenninne Victoria 18 år. Herregud hvor tiden flyr. Jeg satt faktisk gråtende ute etter jeg hadde snakket med Victoria på telefonen igår kveld. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor men det har vel noe med at dette kunne faktisk vært hennes første bursdag uten henne, jeg kunne ha mistet henne 22.07. Jeg sier bare TAKK GUD for at vi var sammen den dagen og kom oss ut av det her sammen. Også har vi Julie da, hele 17 år. Hun var 15 når jeg ble kjent med henne, og hu har forandret seg ganske mye siden det skal jeg fortelle dere. Det her er to jenter som betyr verden for meg, to jenter jeg ALDRI hadde klart meg uten. To jenter som får meg til å smile på de mørkeste dagene. Dere fortjener virkelig verdens beste bursdag, og jeg skal kjøpe dere en kjempe fin gave, lover! Elsker dere begge to kjempe masse, og dette skal bli et SUPERT år jentene mine. Vent å se.

Bursdagspie nr 1, hele 17 år! 

Bursdagspie nr 2, 18 år!

Gratulerer så masse jentene mine 

Show life a thousand reasons to smile..

Jeg får ofte mail av forskjellige lesere som lurer på om jeg kan skrive om ting de lurer på, derfor har jeg nå bestemt meg for å svare på spørsmålenen deres kanskje 2 ganger i uken. Det var veldig mange som har spurt om det samme, og det er " Hvordan er ditt forhold til gjerningsmannen, hva føler du når du ser eller hører noe om han?"

Det er egentlig veldig mange stygge ting jeg har lyst å skrive ned her nå, skrive ned hvor jævlig han er, hvor mye jeg hater han, hvor lyst jeg har å gjøre livets han til et helvete, og hvor mye han har ødelagt. Men hva hjelper dette meg? Det hjelper meg absolutt ingenting. Alt jeg sitter igjen med etter at jeg har tenkt på han er sinne og sorg. Derfor prøver jeg ikke å tenke på han, jeg vil ikke tenke på han, jeg vil glemme han, for godt. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme han, hvordan kan man glemme en person som tok fra oss 77 mennesker? en person som har ødelagt så mange liv, en person som prøvde å drepe deg. Men jeg kommer ikke til å gå rundt å snakke om han, for han fortjener ikke et eneste ord. Jeg nevner aldri navnet hans heller,for det burde bli glemt. Jeg ser nesten aldri mer på nyheter eller leser aviser for jeg orker virkelig ikke å høre om han. Jeg har ikke lyst å høre om hvor forferdelig barndom han har hatt, alle feilene politiet har gjort, derfor klarte han å gjennomføre planen sin, alt han har planlagt i 9 år, hva får man ut av å høre på sånne ting? Jeg får iallefall ingenting ut av det, bortsett fra at det tapper all energi ut av  meg å at jeg har lyst å legge meg under dyna å bli der en god stund. 

Jeg har også tenkt ofte, hva kunne jeg gjort annerledes? Men jeg får aldri noe svar, for det er ikke noe vi kunne gjort. Vi var på en øde øy med en massemorder, hva kunne vi gjort? Det har vært så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde turt å gjort noe, at jeg ikke hadde vært så redd. Kastet meg over han, løpt mot han å dyttet han ned når han sto ved stupene. Men jeg vet at det er også en tanke jeg burde legge fra meg, for det hjelper meg ikke det heller. Jeg vet at det er mange som sitter igjen med sånne tanker, er det vår skyld?, hva kunne vi gjort?. Det var en jente som la ut et bilde der folk svømte å skrev under " Det var 500 ungdommer på en øy, hvorfor tok dere han ikke sammen istedenfor å flykte?" Når jeg leste det kjente jeg at det stakk i magen min, tror virkelig enkelte at det er så lett? 500 ungdommer i panikk, hva skulle vi gjort? Samlet oss i en flokk å løpt mot han ? Skulle vi da diskutert hvem som som skulle løpe først for å bli skutt og drept først? Vi var hjelpesløse, det var ikke så mye vi kunne ha gjort annerledes. Det beste å gjøre var å redde livet sitt og de du var med. Passe på hverandre, og det gjorde vi. 

Men ja, som dere kanskje har fortstått så har jeg valgt å ikke bry meg så mye om gjerningsmannen, selv om det er vanskelig. Uansett hvor man går så hører man jo snakk om han. Han har ødelagt for mye, jeg skal ikke la han ødelegge mer. 

Godt nyttår alle sammen ! Håper dere koste dere kjempe masse igår uansett hvor dere var eller hva dere gjorde. Nyttårsaften for meg ble veldig spesiell, det var 77 mennesker som manglet som egentlig skulle vært her. Jeg og Victoria gikk ut å sendte opp lanterner til alle de 77 heltene vi har oppe i himmelen for å ønske dem godt nyttår. Det var nydelig å se opp på himmelen å se lysene som svevde opp mot himmelen for å gi englene våre en nyttårshilsen. Klokken 12 stod jeg og Victoria inne på rommet for å se på rakettene fra vinduet med full musikk i ørene for å ikke høre smellene, litt spesielt men det var koselig siden jeg var med jentami. Nå er det et nytt år i vente, og jeg håper dette året blir mye bedre enn det som har vært. Jeg skal prøve alt for å få det bedre enn sånn som jeg har hatt det. Dette skal bli et bra år har jeg bestemt. GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!

Her sendte vi opp lanterner til verdens fineste engler. 

Hva gjorde dere igår?

Nå er det 5 måneder siden livet mitt og mange andre ble snudd helt på hodet. Nå er det 5 måneder siden jeg akkurat hadde ankommet sundvollen, 5 måneder siden jeg gikk fortvilt rundt å lette etter vennenne mine, 5 måneder siden vi så 69 herlige mennesker for siste gang. Det er helt sykt hvor tiden går, hele 5 måneder siden! av og til føles det ut som en evighet siden det skjedde, og av og til føles det ut som det var igår. Jeg kan enda huske alt som det var igår. Jeg savner Sondre og de andre like mye som jeg gjorde da. Sorgen er fortsatt like stor etter tapet av så mange nydelige mennesker. Det er fortsatt like vanskelig å tro at dette har skjedd, at noe sånt har skjedd her i lille Norge. Det er vondt og vanskelig å forstå at vi aldri kommer til å se alle disse menneskene igjen. Vi savner dere så utrolig mye, jeg skulle gjort alt for å få dere hjem igjen, vi trenger dere så sårt. Jeg skal fortsette å kjempe for at ting skal bli bra igjen, fortsette å holde meg oppe, for det er det englene våre i himmelen vil at vi skal gjøre. Være sterke, uansett hvor mye motvind vi møter.

Nydelige deg, vi savner deg sånn.

Simple Plan- Gone too son. En nydelig sang Ada publiserte på veggen til Sondre som virkelig passer til dette. 

Det er akkurat sånn ting føles ut nå, at ingenting går fremover. Jeg har alltid hatt dager som har vært bra også har jeg hatt dager som ikke var fult så bra. Men disse to ukene her har bare vært negative. Jeg har vært utrolig nedfor, ikke hatt energi til å gjøre noe som helst. Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg til jul, men jeg gleder meg ikke litt engang. Nå er det faktisk bare 3 dager til jul, og hadde ting vært som de skulle ha vært så hadde jeg gledet meg som et litt barn. Jeg er den typen som elsker å åpne julegaver, være med familie å bare ha det hyggelig. Men sånn blir det altså ikke i år. Det eneste positive med denne tiden er at det er juleferie, endelig litt fri fra skolen. Jeg burde egentlig være glad nå, jeg klarte å fullføre dette skoleåret. Jeg trodde faktisk aldri at jeg kom til å greie det, aldri. Det har vært perioder jeg ikke har klart å komme meg på skolen, perioder der jeg har vært helt ubrukelig. Perioder der jeg var klar for å gå til læreren min å si at jeg klarer ikke mer, så jeg slutter. Men jeg klarte det, jeg klarte mitt første skoleår på VGS. Etter 22.Juli trodde jeg aldri at jeg skulle klare noe som helst, jeg trodde aldri jeg skulle få tilbake livet mitt igjen. Men nå har jeg nettopp klart å gått et halvt år på skolen uten å droppe ut, og jeg klarer ikke å være fornøyd med det? Jeg har så lyst å legge meg under dyna å være der for alltid. 

Snart begynner rettskaen mot han også, og som det har stått om i avisa den kommer til å bli forferdelig.Han skal forklare detaljert om drapene og alt han gjorde. Filmer og bilder fra utøya kommer til å bli vist, og dette er i April. Da er det 2 måneder til skoleslutt, tenk om rettsaken tar helt knekken på meg? At jeg ikke klarer å fullføre de 2 siste månedene jeg har igjen av VG1. Dette blir første julen uten Sondre, ifjor så ringte han meg på julaften å sang et eller annet rart på trøndersk før han så ropte ut i tlf til meg " GOD JUL SOFIE" Jeg skulle gjort alt for å fått en sånn telefon i år også. Så blir det andre julen uten pappa, det blir også veldig rart. Jeg tenker også på de som mistet barna sine 22.07, første julen dems uten noen som egentlig skulle vært der. Jeg får så vondt inne i meg, og hadde det vært noe jeg kunne gjort for at det skulle bli litt bedre for dem, så hadde jeg gjort det, virkelig. Men for å ikke bare skrive negative ting. Jeg håper alle dere får en super jul med venner og familie, for alt dere ønsker dere, spiser god mat osv. GOD JUL ALLE SAMMEN

Vi var å la ned roser til englene våre

Nå er jeg og min kjære Victoria akkurat ferdig med pepperkakebakingen. Først prøvde vi å bake pepperkakehus, men det gikk jo ikke så veldig bra. Alt falt fra hverandre også var det umulig å feste veggene og taket. Så vi ga opp det prosjektet å begynte å lage pepperkaker, enkelt å greit.

Sånn gikk det ja!

Så må jeg bare slenge inn et bilde, der min kjære bestevenn forteller hvor smart jeg er!